TEKST PUBLISHED ALONG SIDE MAP. (NORWEGIAN ONLY)

På hjørnet av Strømgaten og Lars Hillesgate, omtrent der vestveggen av Kunstmuseet forsvinner bak gjerdet som avgrenser parkeringsplassen, står en varm ettermiddag på slutten av august en gutt, omtrent 8 år gammel. Han myser med tilbakelent hode opp mot lampeposten, og den smale skyggen stangen lager legger seg over ansiktet hans. Med en lett sidelengs vipping fra fot til fot får han skyggen til å bevege seg vekselvis fra venstre til høyre side av ansiktet. Jeg kan bare forestille meg hva han ser på, men kanskje det er solskiven som bryter fram bak lampeposten – et glimt på hver side. Etter noen minutter går han videre.

Det finnes ingen kart som forteller at der – på dette spesielle hjørnet – står en lampepost der det en gitt time kan oppleves en lokal solformørkelse. Kart er i det hele tatt fattige formidlere, smålige, nesten gjerrig med det vi kan kalle Virkelig Verdifull Informasjon. Å lete etter mening i kart avgrenser seg derfor til å se hva som muligens kan avdekkes i selve oppsamlingen av fakta – gatenettet, parker, vann, utstrekning og nettverk. Vi kan kanskje si at kartets mening er nettopp informasjonen – og særlig det at denne informasjonen er verifiserbar. Opplevelsene derimot, er overlatt den enkelte. Og det er sted i området der informasjon og opplevelse møtes, at lengselen etter mening tar form – i alle fall den typen mening som hinter om dyp i sjelen og tanker utenfor rekkevidde av dagliglivets trivielle spor.

Overført på vårt tema, som berører kunst i det offentlige rom – eller for å være mer presis: offentlig kunst tilgjengelig for offentligheten – er det også behovet for mening som driver undersøkelsene framover: Finnes det et kamuflert budskap i den offentlige samlingen av kunst spredt rundt i Bergen Sentrum? Er det en underliggende, men skjult mening med de ulike samlingene og fellesskapets disponeringer?

Det er et grunnleggende trekk i den menneskelige psyke å søke etter mening og forståelse i tillegg til kunnskap, skriver Eilert Sund i ”Kartozoologiens røtter”:

Vi ønsker ikke bare å vite hva som finnes – hvordan verden er, men også hvorfor den er slik. Dette ønsket følges naturlig av en dyptgripende antakelse om at tilværelsens mening og betydning er innskrevet i verden, i form av mer eller mindre skjulte budskap som lar seg lese og forstå av den som har eller tilegner seg den nødvendige kunnskap og ferdighet. Denne menneskelige iboende trangen til å finne skjulte budskap og figurer er en viktig ingrediens i det tankegods hvorfra kartozoologien har kunnet springe frem[1].

Før våre undersøkelser ble utført, måtte vi av hensyn til tidsaspektet, plass og tilgjengelighet sette opp noen avgrensninger: vi skal følge Norsk Kartozoologisk Forening sine statutter, særlig slik det er formulert i punkt 1. Norsk Kartozoologisk Forening arbeider for å kartlegge det skjulte og todimensjonale dyreliv i våre nære omgivelser. Videre skal vi holde oss innen Bergen sentrum, alle verk skal være offentlig tilgjengelig – og vi skal avgrense oss til et dyr. Det siste måtte nødvendigvis føre til at flere samlinger og verk vil falle utenfor, i alle fall i denne omgang. For øvrig slo vi fast at der samlinger var representert med flere verk i samme bygning, vil vi la noen få enkeltverk representere samlingen som helhet. Den siste, men ikke uvesentlige faktoren, baserte seg på metoden vi valgte. Inspirert av John Cage og tidlig Fluxus, lot vi ”tilfeldighetenes spill” avgjøre hvilke verk som ble tatt med som representative. Utstyrt med dette lille utvalget av verktøy gikk vi dermed til arbeid.

Kartozoologien baserer forskningsmaterialet sitt utelukkende på kulturlandskapet. Og igjen med Eilert Sund sine ord: Råmaterialet, de kartografiske avbildninger av bylandskapet, lar seg sjelden fravriste klare, entydige bilder. Våre undersøkelser startet med en ren registrering av offentlig kunst, og deretter lette vi etter et potensielt dyr. Det siste kan karakteriseres som en artsbestemmelse. Vi skal ikke underslå at det ligger et møysommelig arbeide bak denne relativt enkle, men likevel sammensatte figuren som vi har avdekket. Den opererer på hovedsakelig to plan: den første er en ren observasjon i kartet – som beskriver gatenettet – men også tetthetene av offentlig tilgjengelig kunst som dermed utgjør en løype, en sti, gjennom selve kulturlandskapet. At dyret som langsomt åpenbarte seg er en hai, bør kanskje ikke overraske kjenneren. Artens kjennetegn er en rask, kontinuerlig bevegelse kombinert med stor utholdenhet. Den er tilpasningsdyktig samtidig som den evolusjonsmessig sett er svært vellykket, så vidt vi vet har det ikke vært grunnlag for å endre arten de siste noen hundre millioner år. Haien er også kjent for sin skarpe luktesans med evnen til å snuse opp byttet på svært lang avstand, og den jager både alene og i flokk. Den er derimot ikke god til å være i ro, basert på observasjoner er vi av den oppfatning at hvis haien stopper opp, så dør den.

Tilbake til spørsmålet som ble stilt i begynnelsen av denne undersøkelsen: kan en avlesning av plasseringen av kunst i det offentlige rommet avdekke noen sammenheng – en underliggende mening? Vi kan ikke påstå at det faktisk åpenbares et innhold eller et formål med denne figuren, til det er det empiriske materialet for lite bearbeidet. Vi har muligens latt oss lede av hypotesen, slik at det observerte materialet ble endret i observasjonsprosessen. Men likevel tror vi at denne figuren kan indikere en sammenheng som i det daglige blir oversett. Tilsynelatende tilfeldige hendelser kan ha en indre sammenheng – selv om opplevelsen av enkeltverkene aldri kan gjentas i sin originale form. Slik som opplevelsen av en to minutters solformørkelse ved foten av en lampepost en lun ettermiddag i august.